morethanapicture

Disse bildene er tatt under vårt besøk i Jordan Valley. Her driver en fransk organisasjon et prosjekt hvor de lærer bediunene å selv lage hus av leire. Prosjektet er ikke bare veldig nødvendig, men har også et fokus som mange andrer organisasjoner mangler: å lære palestinere å bli uavhengig av internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Sjekk ut denne lenken: http://www.jordanvalleysolidarity.org/



Vi har noen unnskyldninger å dele ut. Disse går til våre 5 trofaste lesere, som fremdeles sjekker bloggen daglig. Vi beklager at den bloggen vi skrøyt så mye av i starten, desverre ble drastisk redusert når det kom til aktivitet. Naboen fersket oss nemlig mens vi satt og koste oss på internetten hennes.
Dere kan kanskje klage på at vi ikke kom oss på en internettkafe og oppdatert bloggen jevnlig, men våre siste uker i Palestina var.. Hva skal man si? De var intense.

Nå er vi hjemme, litt rare i både kropp og hodet. Frem til nå har vi hatt en pause for å la ting som grønne skoger, kjøpesentre og en drastisk mangel på piggtråd synke inn. Å komme hjem har vært hardt, av mange grunner. Det første vi la merke til var jo selvsagt hvor rent, ordentlig og trygt Norge er. Toget fra flyplassen var fullt av ungdommer i militæruniform som spilte Gameboy istedet for å leke med sin M-16. De manglet alt som gjorde at de fortjente titelen militær:
- Ingen M-16
- Ingen tåregass
- Ingen lydbomber
- Ingen batonger

En annen ting som også slår oss er hvor mye mer vi slapper av her, selvom det er vanskelig. Her trenger vi ikke å være forberedt på å lyve til alle vi ikke kjenner. Vi trenger ikke være skeptiske til alle vi møter. Vi har ekstremt mye større frihet.
Men det som er en absolutt fordel med å være tilbake er å slippe usikkerheten rundt de du er glad i. Du vet at de ikke, plutselig en dag kan bli hentet av militæret uten grunn. Eller skutt på gaten. Slike ting.

Men vi forlot også mye i Palestina som det er vanskelig å dra fra.

Men selv om vårt opphold i Palestina er over, så betyr ikke det at vårt arbeid er det. Nå begynner vi å arbeide med materialet vi sitter igjen med. Dette materialet består av timer med film og bilder og informasjon som må bearbeides og klippes sammen til filmer og foredrag.

Denne bloggen vil bli oppdatert etterhvert som vi får bearbeidet materialet. Hvis vi er ekstra flinke kan det hende at vi vil kommentere på relevante nyheter.

Hvis det er noen der ute som er interessert i ting som foredrag, eller vår deltagelse i studiegrupper o.l er det bare å ta kontakt:

Camilla Bruu Næsmo
camillanaesmo@gmail.com

I dag har vi vært ved den israelske bosetningen i Masha- eller en palestinske boseting i den israelske bosetningen. For å gjøre dette mer klart; siden 1973 har en palestinsk familie holdt til i Masha ? nord på Vestbredden. På 90-tallet begynte en israelsk by, All qnqh, å vokse i området. Dette føre til det som så fint kalles ?tiltak av sikkerhetsmessige årsaker? - i form av piggtråd, overvåkningskameraer, porter, strømgjerder, murblokker osv. Problemet ble; ?Hva skal vi gjøre med det palestinske huset som står i bosettingen vår??. Den enkleste løsningen ville vært og jevnet huset med jorden ? et forslag som ble avslått i Israelsk høyesterett. Løsning nummer to ble derfor å gi familien en blank sjekk mot å flytte. Dette forslaget slo heller ikke igjennom, og kriseplan tre ble satt tilverks: Sementmurer, piggtråd og overvåkningskameraer som en krans rundt familiens eiendom. Og det er slikt huset står i dag; innrammet av sikkerhetsmessige årsaker og et grovt brudd på menneskerettighetene.

Tidligere levde familien av jordbruk, men er i dag nektet rett til å bruke veiene i det ?israelske? området for å komme seg til markene. Turen som tidligere tok ti minutter, tar i dag derfor seks timer hver vei og gjør det svært vanskelig for familien å holde jordbruket i gang. Et annet stort problem, er hvordan Israelske sikkerhetstyrker alltid har kontroll på familien. Dette innebærer at soldater til en hver tid kan komme og gjennomsøke huset ofte med bruk av vold ? både fysisk og psykisk.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                       Mohammad fortalte at han tidligere hadde hatt med en internasjonal delegasjon til eiendommen. Etter at besøket var over, hadde Israelske sikkerhetstyrker konfiskert port nøkkelen og gitt familien husarrest for to dager. Ved å gjøre dette, nekter de ikke bare familien frihet og mulighet til å komme seg på skole og jobb. Men også retten til primære behov som tilgang til matforsyninger muligheten til eventuelle legebesøk osv.

Historier som dette gjør meg sint og glad på samme tid: Sint fordi dette viser ansiktet til Israels apartheid. Og glad fordi denne historien viser til mennesker som ikke gir opp. Som ikke føyer seg, men kjemper for sin rett ? koste hva det måtte koste.



Det er noe rart med å feire Norges grunnlovsdag, dagen vi erklærte oss selvstendige, i et land som enda venter på sin frihet. Bare to dager etter Palestinerne markerer Nakba med motstandskamp møtt med tåregass, markerer vi vår selvstendighet med is og barnetog. Når vi er her føles det litt som å peke på Palestina og si, 'Haha, se hva vi har og dere ikke'. Men allikevel har oppholdet her, gjort at jeg setter tusen ganger mer pris på det. Jeg ser på Palestina, og jeg ser hva Norge kunne vært. Alle tidligere innlegg har bare understreket begrensningene som kommer med å være Palestiner. Det kunne vært oss.

Så i dag har vi feiret 17. Mai i Ramallah. Vi har servert potetlefser og komper til 8, meget skeptiske Palestinske menn og forklart hvorfor det er så jævla mye poteter i den norske matkulturen. Vi har fortalt om vår tid som et fattig, okkupert land og sunget Nasjonalsangen mens vi sitter å ser på klipp på nettet av 50,000 Palestinske flyktninger fra Syria kjempe sin vei inn på Palestinsk territoriet
( http://www.youtube.com/watch?v=VPlLc9uge-0 ). Unge, gamle, folk på krykker. For noen er det første gang de ser et land de bare har hørt om, for andre returnerer de til hjemmet de ble jaget vekk fra for 63 år siden.
I dag går tankene våre ut til de som kjempet, slik som vi kjempet for vårt fedreland. Kanskje gjennom organisasjoner, kanskje gjennom å kaste stein mot tungt bevæpnede soldater, eller gjennom å kjempe seg tilbake til det landet som en gang tilhørte dem i håp om at det en dag vil gjøre det igjen. Til de som ble drept, og til de som klarte det. Til de som kom seg hjem.

Dette er den dagen da Norge feirer sin selvstendighet, sin frihet. På denne dagen burde vi også ta tiden til å minnes de folkene som fortsatt kjemper. Palestina, Libya, Yemen, Bahrain og Syria er bare noen av eksemplene.

Hjemme var 17. mai bare en tradisjon. Her er det virkelig en feiring. Kanskje uten barnetog, is og pølser, men til tross for dette har vi aldri satt mer pris på dagen i dag. Norge og Palestina er plutselig ikke så forskjellige allikevel. Norge har bare vært heldigere.



I går kveld kom en venn av Mohammad, Omar, på besøk og vi bestemte oss for å kjøre en tur. Etter å ha smisket oss gjennom et check-point, parkerte vi bilen på toppen av en høyde. Vi og ble stående å se utover alle de oransje lysene fra bosettingene som glitra rundt oss. Omar pekte utover dalene mot ubebodde områder som var helt mørke blant alt lyset. ?Og de sier at palestinerne ikke har sjø! Bare se her!? Sa han fornøyd. Vi ble stående å lete etter fantasiskip på fantasisjøene foran oss. Og ble enige om at neste gang måtte vi huske bikini og vannski. Jeg vil aldri glemme den palestinske måten å dra på stranda på: stå på en fjellhøyde og leke med fantasien på flere mils avstand.

Etter å ha tilbrakt noen timer på en koselig middelalder bar satte vi kursen hjemover. Og det var da dagens store katastrofe inntraff: Jeg måtte nemlig tisse. I Palestina er det ikke bare å stoppe bilen og huke seg ned bak en stein i veikanten. Det fikk vi alle bevist i går. Omar svingte bilen sin inn ved inngangen til Jordan Valley, som vi oppdaget var bevokta av soldater. De kom straks løpene til bilen vår, og vi rullet pliktskyldig ned vinduene våre og forklarte at vi bare skulle ha en tissestopp. Jeg fikk lov til å gå, mens de andre gav fra seg pass og identifikasjonspapirer. Soldatene fant ut at Mohammed tidligere har vært arrestert og det ble straks tilkalt sikkerhetstyrker og politi. ?Hvorfor er du blitt arrestert tidligere? Hva gjør dere her? osv. Det meste gikk på Hebraisk og Anje og jeg gjorde tapre forsøk på å leke dumme Ramallah- turister som; ?bare ville hjem og sove?. Etter en lang diskusjon fikk jeg slengt et nøkkelknippe i fanget og Mohammad gikk ut av bilen. ?Hva faen skjer nå?!?

Jeg veit ikke om det var Omars avledende spørsmål om Syria (den ene soldaten var fra der i fra), et bombefritt bagasjerom eller ren flaks som gjorde at vi fikk gå, men Mohammad dumpet ned i setet ved siden av meg med papirene våre i hendene etter en kjapp ransaking. 

Småskjelvende kjørte vi opp i fjellende ved Jerico. Stirret på militære kjøretøy på veien nedenfor, og grensen til Jordan. Vi satt ved kanten av en dal, drakk øl og pratet skit. Det var fullmåne, og det var vakkert ? det var verdens største klisje. Men alt vi kunne tenke på var begrensningene som kommer med å være Palestiner. Hvordan det hadde gått med Omar og Muhammad, hvis de hadde kjørt alene, hvis de ikke hadde hatt to internasjonale i bilen. Tenkte på kjøreturer i Norge, og her. Hvordan en kort kjøretur her, fort kan utvikle seg til å bli et dramatisk vendepunkt.
Den vonde følelsen i magen er fortsatt der. Den dukker opp hver gang noen forteller historien sin, hver gang vi ser væpnede militære patruljere gatene, hver gang vi ser check-points og muren. Hver gang en demonstrant er blitt skadet, arrestert eller drept. Den dukker opp hver gang konsekvensene av okkupasjonen blir så tydelig at du ikke kan se bort, selv om du vil.
Selv på (det som skulle være) en hyggelig kveld som dette.



Opprøret fra i går har roet seg. Det var demonstrasjoner i dag tildig, men ikke av omfang som i går.

Vi sitter å ser igjennom det vi har filmet, og skal publisere det så snart det er ferdig redigert!

I mens kan dere sjekke denne lenka:

http://www.youtube.com/watch?v=FgnMczQAIGs&feature=share

Og så starter det. Palestinernes markering av «Day of the catastrophe». Markeringen av staten Israels grunnleggelse, og konsekvensene av det. I dag minnes vi de over 760,000 palestinerne som ble tvunget vekk, eller flyktet fra hjemmene sine i 1948. Fire av fem Palestinske byer innenfor grensene til den nye staten ble etnisk renset. Denne berøvelsen av hjem og land i så ekstrem skala, skapte også et ekstremt antall flyktninger. Med deres etterkommere blir tallet 4.7 millioner. 4.7 millioner mennesker som fortsatt venter på å kunne dra hjem.

I forkant av Nakba var det leven. Det var leven i Vestlig media - det var leven i Israelske aviser - Palestinerne selv så ut til å ta det hele med knusende ro. Blandt annet jpost.com, snakket mye om en 3. intifada. Og det er tydelig at Israelerne ikke bare er mer overbevist om at en 3.intifada er realistisk, men også er mye mer redd for tanken.
Med revolusjon og uro i nabolandene, og tanken på en 3. intifada kan forklare de ekstreme forhåndsreglene Israel følte nødvendig å ta.

13.05. 2011
1. Stenge av og sende tropper inn i Øst-jerusalem, inn i nabolaget Silwan. I kjølvannet av sammenstøt mellom demonstranter og Israelsk militæret, ble en 17 år gammel gutt skutt og drept. Jødiske bosettere og deres private sikkerhetsstyrker mistenkes for å stå bak.
http://silwanic.net/?p=16012

14.05.2011
2. Demonstrasjon ved Qalandiya check-point og diverse andre check-points ved vestbredden. Dagen før Nakba. Barn og ungdommer går i forrerste rekke, kaster stein og skjellsord mot soldatene. Israelsk militæret svarer med tåregass og gummikuler. Senere utvikler det seg også til skarp ammunisjon. Da vi kommer hjem, får vi høre at Lillebroren til Alans venn er blitt skutt og drept. Han var 13 år.

3. Men dagen er enda ikke over. Et annet sikkerhetstiltak før Nakba-day, vil nemlig være å fengsle de som står på Israels liste over 'farlige' mennesker, og mulige trusler. Rundt 23 tiden får Alan og Mohammad en telefon fra PA.
'Hei, vi kommer om en time å arresterer dere'.
For deres egen sikkerhet, selvsagt. Det er bare det at vi vet jo alle at dette betyr Israels sikkerhet.
Etter flere telefonsamtaler som utvikler seg i takt med inntaket av arak, får vi denne beskjeden:
'Okay. Akkurat nå venter både Israelske og Palestinske tropper på å komme å ta dere. Det er bare en diskusjon om hvem som skal gjøre det'.
Etter å ha tømt en flaske med arak, og sagt diverse farvel, sovner vi, og våkner til at krisen heldigvis er avblåst. Det er nok ikke alle på Israels liste som hadde like flaks.

15.04.2011
Nakba-day. Enda en demonstrasjon ved Qalandiya check-point. Ungdom inntar sine plasser ved frontlinjene. Akkurat som dagen i forveien, går det i steinkasting, som blir besvart med gummikuler og tåregass. Etter å ha drevet hverandre litt frem og tilbake, avanserer Israelske private sikkerhetsstyrker i samarbeid med militæret og arresterer 4. Mye skader fra folk som har blitt truffet av tåregass og gummikuler. 171 skadet av gummikuler, 10-12 skadet av skarp ammunisjon. Hittil 1 drept. Dette er bare tall fra Røde-Kors ved Qalandiya check-point.

Det som setter mest preg på meg er to ting.
Den store andelen av barn og ungdommer som går i første rekke, nærmer seg soldatene, kaster stein, blir truffet av tåregass - og takler det som voksne.
Det andre er også samholdet. Blir jeg eller noen andre truffet av tåregass er det alltid noen som står klare med løk, 'alcohol prep pad' som blir gitt ut av røde-kors, eller rett og slett bare en hjelpende hånd. Ingen skadede blir etterlatt. Noengang. Dette er nok også en av grunnene til at det føles mindre farlig enn det er.

Nakba er ikke bare for å minnes fortiden. Det er også for å minne folk på hva som fortsatt skjer. Minne dem på hvorfor de fortsatt skal kjempe. Nakba er ikke over.










 










 Alle bildene er tatt ved Qallndayh check point i Ramallah

Kommer med flere oppdateringer senere!

En kveld vi satt på fjellet i Jeyyus pekte Mohammad mot Israel og sa: ?Der borte er en liten flekk av Europa, omringa av Midt-Østen?. I dag ser jeg hvor rett han hadde. Jeg er i Tel Aviv, det er Nakba og en helt vanlig søndag. Jeg har trasket rundt i byen i dag med speilrefleks og fanget hyggen med linsene mine. Mødrene som triller rundt på barnevogner, surfere som lekte i bølgene og byen skinner av blått og hvitt. På stranden vrenger en gjeng soldater av seg militærjakkene sine og legger armene rundt hver sin jente, små barn løper med ballonger, venner skravler over kaffe på fortausrestauranter. En fyr spanderte kyllingkebab og lime juice på meg, mens han innstendig prøvde å invitere meg med på fest i kveld. ?Vi kan stå på vannski i solnedgangen, drikke vin og grille. For i kveld er en fest. I kveld feirer vi at Israel er 63 år?. 

Israelerne er skånet for krigen de kjemper.